Du milde Moses!
søndag 30. september 2007Ikke en ferietur er en ordentlig tur uten en liten fjelltur, så fredags kveld var det klart for avreise til Sinaifjellet, hvor Moses mottok de ti budene og busken brant opp. Det var en litt annet opplevelse enn en rolig fjelltur i den norske fjellheimen, for her gikk vi i kø sammen noe vi fikk høre var 2000 personer per dag. Når du i tillegg legger til sikkert minst 1000 kameler med tilhørende kamelfører blir det det ganske trangt der oppe (for ikke å si en del uvante lukter), og man bør helst være tidlig ute for å finne seg en liten flekk hvor man kan nyte soloppgangen. Heldigvis fant vi en ledig hylle som ingen andre hadde turt å balansere bort til, så der var det bare å sitte og vente mens det rundt oss ble knipset, sunget og klappet etterhvert som sola tittet opp over horisonten. Håpet om at noen skulle åpenbare seg fra oven for å overrekke noen steintavler inn ble mindre etterhvert, men det var likevel en fin opplevelse. På vei ned derimot var det store muligheter for å kjøpe steiner, noe som vel må være på linje med å selge sand i Sahara.
Som om egyptere ikke synes de utnytter turister nok med å selge stein i en fjellørken, bør man også være oppmerksom når man inngår i noen som helst aktivitet med de som involverer penger. Ta taxisjåføren vår en av de siste dagene for eksempel. Som vanlig ble vi enig om prisen på forhånd, og siden vi nettopp hadde vært i minibank og bare hadde store sedler spurte vi om han hadde vekslepenger, og de hadde han selvsagt. På veien trengte kjerra hans bensin, så han spurte om det var greitt for oss at han stoppet for å fylle. Mens tanken ble fylt skulle han bare en liten tur på butikken, så kunne han veksle pengene våre der. Når vi til slutt var fremme fikk vi først en piasterseddel, som tilfeldigvis lå lett tilgjengelig på passasjersetet som veksel, i stedet for den tilsvarende verdien i pund, som er verdt 100 ganger så mye og som fort kan forveksles hvis man ikke følger med. Da vi spurte hva det var for noe beklaget han seg veldig, og vi fikk i stedet 50-pundseddelen han hadde i hånden pluss en tier. Da vi spurte om vi fikk resten av vekslepengene ble han veldig overrasket, og lurte på om vi ville ha resten av pengene også. De hadde han dessverre ikke kunne han meddele, da han ikke hadde nok vekslepenger (unntatt den feite bunken med penger han hadde i hånden, dårlig skjult). Etter enda litt mer roting og uthaling av tid, og enda en pause før vi på nytt måtte minne han om at vi ennå manglet penger, og med nytt forundret spørsmål fra han om vi ville ha en tjuelapp også, fikk vi til slutt en seddel fra bunken i hånda hans. Nå er ikke alle egyptere uærlige når det gjelder penger, men enkelte har en tendens til å bruke lang tid på å lete frem den siste seddelen man skal ha tilbake, særlig når man har tatt taxi.
Og med dette var turen til Egypt over, og det er tilbake til strilefsa og havreskjorta igjen,
el-Aina & Vi’dahr.
