Hjemme igjen, jammensan
onsdag 25. juli 2007
Som sagt i forrige posting har jeg nå vært oppe på Fujisan, og etterpå også kommet meg ned igjen. Klatringen var relativ enkel, det var bare å følge de tilrettelagte grusveiene opp mot toppen, og kun et par steder måtte vi ta hendene til hjelp når vi kom til partier med størknet lava, hvor det gikk litt mer vertikalt oppover. Til tross for trusler om høydesyke når vi passerte 3000 meters høyde og utsalg av oksygentanker (!) både ved bussholdeplassen i Tokyo og ved starten på ruta kan jeg ikke si jeg merket noe til det, med unntak av det gikk litt sent pga andpustenhet, men det kan vel kanskje ha like så mye å gjøre med dårlig kondisjon fra min side… Benstyrken kan det ikke ha vært noe galt med, så mye som jeg har gått i det siste, og nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte en elektronisk skritteller når jeg ankom Tokyo, tipper de hadde noen fine der med grafer og statistikk og greier.
Fujisan er som sagt 3776 meter høy, og på veien opp passerer man 10 stasjoner, men de fleste gjør som oss, og starter på 5. stasjon på ca 2300 meters høyde. Mellom 7. og 8. stasjon er det en drøss med hytter som man kan bruke til overnatting hvis man ankommer tidlig på kvelden og vil fortsette etter noen timer søvn slik at man rekker toppen til soloppgang, eller man kan gjøre som oss, starte etter solnedgang og gå hele veien opp i ett, med noen innlagte raster på disse hyttene, hvor man også får kjøpt drikke og enkel mat som nudler. Når vi nærmet oss toppen begynte vi å se et merkelig lys der oppe. Lettelsen var stor når vi kom opp og så at det verken var syner på grunn av anstrengelsen eller landingsplass for aliens, men rett og slett brusautomater, som japanerne er glade i å sette ut overalt (det er selvsagt strømgeneratorer hele veien opp, så både hytter og brusautomater får strøm).
Uheldigvis for oss var det tåke og etterhvert kraftig regnvær på toppen, så vi gikk glipp av soloppgangen, men i stedet fikk vi en times tid med hvile på hytta der oppe når den åpnet etter en halvtimes tid sittende skviset inn langsmed veggen, og det gjorde godt å sove på trebenken en liten stund før det bar nedover igjen. Så høyt har jeg aldri sovet før, og heller ikke i så mye støy, for det var tett om plassen der inne, og de som jobbet der var ivrige på å selge nudler, grønn te og øl til den svinaktige høye pris av 30 kroner!
Veien nedover var plankekjøring, noen timer vassing i grus og vips var det klart for å legge seg i solsteiken og sove litt og vente på bussen så vi kunne gjøre siste innkjøp i Tokyo før vi fikk lagt oss for å sove noen timer før hjemreise på et kapselhotell.
Vel hjemme sliter jeg med jetlag og sovner aaaltfor tidlig om kvelden, og har funnet ut at min opplevelse av Japan stemmer til tider overens med personene fra Lost in Translation 
