Share on Facebook

I påvente av at kameraet mitt skal dukke opp i posten har jeg lastet ned diverse toycamapplikasjoner på den nyanskafne mobilen min som kjører Android. Nå var ikke motivet så spennende denne gangen, så jeg håper det blir mer interessante motiver etterhvert når det ordentlige kameraet kommer, men for de som ikke vet hva et sånt lekekamera gjør med bildene, ligger det masse eksempler i dette albumet. Takk til Edvard som fulgte med meg fra Peru og som stilte opp som velvillig modell.

Applikasjonene jeg fant og testet var FXCamera, Camera Illusion, Camera Magic, aCamera, Vignette Demo og Retro Camera.

I stigende rekkefølge etter hvor bra jeg likte de:

6. Camera Magic: Kræsjet hver gang jeg prøvde å starte det opp, skal gi den et nytt forsøk før jeg gir det helt opp.

5. aCamera: Her klarte jeg rett og slett ikke finne noen utløserknapp. Prøvde å trykke på noe som kunne minne om en knapp, men jeg fant ikke noen bilder noe sted på minnebrikken etterpå.

4. Camera Illusion:  Ikke så mye toycam å snakke om, men heller en del fargefiltre og effekter som fish eye og vanndråper.

3. FXCamera: Har diverse effekter som Andy Warhol, speiling av motiv og toycam mm. Begrensede muligheter til å endre på farger mm.

2. Retro Camera: Simulerer tre russiske kameraer. Har ingen søker, så det er spennende å se hva man faktisk tar bilde av.

1. Vignette Demo: Har tusenvis av kombinasjoner av innstillinger, jeg tok et lite utvalg for å se hva det kunne by på. Demoversjonen har alt av funksjonalitet med unntak av at den kun tar bilder i bitteliten oppløsning, noe som egentlig holder for opplasting til facebook og mms.

Siden kameraer på mobiltelefoner egentlig er ganske dårlige (de kan slenge på så mange megapiksler de vil, men det er likevel minimalt med lys som slipper gjennom den knøttlille linsa, og bildene komprimeres ganske mye for å få plass på bildebrikken, noe som skaper dårlig kvalitet likevel) kan det være ganske gøy å leke litt med slike applikasjoner som skal etterligne dårlige kameraer fra 60-tallet!

Share on Facebook

Wheeh! Da skal jeg kjøpe en leilighet på St. Hanshaugen. Den er på hele 58 kvadratmeter og har 2 soverom samt 4 boder! Etter å ha bodd på 36 kvadratmeter og et bittelite kott hvor alt av stæsj har blitt stuet inn skal det bli godt med litt ekstra albuerom! Jeg overtar den 15. august og håper på å få solgt den gamle om ikke så altfor lenge.

Share on Facebook

De fleste har sikkert fått med seg at vulkanen Eyafjallajökull har hatt utbrudd og spredd aske over hele Europa. På grunn av dette kunne ikke flyet mitt mellomlande i Amsterdam, og enda mindre ta meg frem til Oslo. Heldigvis har KLM ordnet med hotell i Lima sentrum, hvor jeg etter forholdene har det bra og sannsynligvis kommer til å være i ubestemt tid.

PS: Om noen skulle tro at dette er en velkommen forlengelse av ferien, så er det IKKE det. Vi er nødt til å oppholde oss i nærheten av hotellet for stadige oppdateringer på status, som dessverre frem til nå kun har bestått i at de ikke vet noe om hva som skjer fremover. Lima er heller ikke et eldorado med spennende ting å ta seg til, så her gjelder det å gjøre det beste ut av det. Det går stort sett i nyhetsoppdateringer, 3 ganger hotellbuffet per dag, se ferdig alle de filmene jeg har dratt med meg på laptopen rundt omkring i Peru, kino og generell labbing rundt i Lima.

Deres trofaste Limaturist,
Aina.

PPS: Katta har det fint på forbedringsanstalt og i god Darwinånd (siden jeg var på Galapagos) bedriver plantene mine survival of the fittest til jeg kommer hjem.

Share on Facebook

Jeg fikk kommet meg av gårde på inkastien, og hadde fire fine dager i Andesfjellene, langs fjellpassasjer, jungelstier og blant mange gamle ruiner etter inkafolket. Tempoet viste seg å være ganske bedagelig, og den andre dagen som skule være den hardeste ble avsluttet i teltcampen klokken ett. Det var hardt å gå 1000 høydemeter med en topp på 4200 meters høyde, men med et jevnt og rolig tempo tok det ikke mange timene.

Siden det nå er den våte årstiden var det noe regn, og vanligvis tåke om morgenen, men det klarnet stort sett opp utover dagen. Til gjengjeld var det mye grønt og frodig rundt oss. Den siste dagen sto vi opp klokken 4, visstnok for å komme frem til Machu Picchu til soloppgang, men jeg har en mistanke om at det var mest for at bærerne som vi hadde med oss kunne forlate oss så snart som mulig, de hadde jo tross alt fått tipspengene kvelden før.

Vi var forøvrig et følge på totalt 33 personer, hvorav 17 var bærere, 2 guider og 2 kokker. Det føles selvsagt som luksus å ha noen til å bære telt og annet utstyr samt ha 2 treretters måltider hver dag når man er vant til å bære alt når man er i fjellet hjemme, men om ikke annet hjelper det på den høye arbeidsledigheten her i landet når det er 300 bærere og guider som starter inkastien hver dag.

Når vi endelig kom frem til Machu Picchus tapte by var det tåke rundt oss på alle kanter og skuffelsen var stor siden det for mange var det store høydepunktet på turen. Men litt etter litt dukket det opp flere ruiner der nede, og opplevelsen ble kanskje enda større enn om alt hadde ligget fremme i dagslyset med en gang. Etter en kjapp frokost var det på tide å utforske stedet nærmere. Siden det nå hadde blitt blå himmel droppet et par av oss guideturen og gikk rett opp på Wayna Picchu, som betyr “den lille toppen” (i motsetning til “machu”, som betyr “stor”), og er den toppen man vanligvis ser i bakgrunnen av det velkjente bildet av ruinene. Toppen var litt krevende, spesielt hvis man har et snev av høydeskrekk, men utsikten var veldig fin.

Vi gikk også et lite stykke tilbake på inkastien for å se utsikten vi gikk glipp av på morgenen, og plutselig var det kun tre kvarter igjen til å utforske selve byen før mørket kom og de stengte adgangen til ruinene. Heldigvis rakk vi gjennom det meste før vaktene nærmest jagde oss ut og vi fikk plass på siste bussen ned til Aguas Calientes. Toget som hadde vært stengt siden jordraset i februar hadde åpnet kun få dager før, og på veien tilbake til Cusco kunne vi se hvorfor dert hadde tatt såpass lang tid å få bygd opp grunnen igjen, det var tydelig at store jordmasser hadde rast ut flere steder under toglinjen.

I Cusco hadde jeg et kort gjensyn med gamle kjente fra Galapagos, noe som nå føltes som en evighet siden. Det hadde ikke vært mange fridager i det siste, så det var veldig godt å slappe av på kafe og bare ta det med ro.

Siste etappe av turen var lagt til Amazonas, og der gikk det stort sett i boklesing i hengekøyer mens man hørte på lyder fra alle slags fugler og en og annen tur med båt eller til fots for utforskning av jungelen. Å støte på en stor og hårete tarantella langs stien må sies å være en fin overraskelse på bursdagen. Overrasket ble vi også da lyset gikk under middagen og vi ble sittende i stummende mørke (det var absolutt INGEN lyskilder i mils omkrets!) frem til lysene fra en kake dukket opp, til ære for de tre av oss som fylte år under Amazonasoppholdet.

De siste dagene har gått med til utforskning av Lima, noe som må sies å være en liten nedtur i forhold til alt annet jeg har sett og gjort. Gammelbyen, kystlinjen mot Stillehavet og dyreparken var fine nok de, men resten av Peru var mye mer opplevelsesrikt må jeg ærlig innrømme.

Nå krysser jeg fingrene for at vulkanen i Island ikke ødelegger for mye for hjemreisen min, og i så fall er jeg hjemme fredags kveld, sannsynligvis mer klar for senga enn en tur ut på byen

Takk for nå,

deres utskremte, Aina i Sør-Amerika.

Share on Facebook

Dagen i dag har gått med til utforskning av Cusco og å komme meg etter plutselig svimmelhet og manglende matlyst som kom i går. Det ser heldigvis ut til å ha gått over; å ikke kunne gå inkastien hadde vært ordentlig nedtur nå.

Siden sist har jeg også vært i Colca Canyon, som er verdens nest dypeste canyon, hvor vi har sett kondorer og badet i varme kilder. Vi bodde i en liten landsby med en utrolig fin utsikt, samt en lama som gresset utenfor rommet vårt. Hvis man sovner i hengeløya der og våkner av at noe murrer ved siden av deg er det altså stor sannsynlighet for at det er en lama som står der.

Etter det dro vi videre til Puno ved Titicacainnsjøen, som ligger på 3800 meters høyde. Der besøkte vi et par øyer hvor urbefolkningen fremdeles lever etter sine gamle skikker og snakker quechua og aymara, som er språkene som ble snakket i Peru før spansk ble innført.

På øya Taquile har mennene en skikk jeg synes bør innføres hjemme. Avhengig av sivilstatus lar de dusken på lua henge forskjellig. Om de er single henger dusken på venstre side, har de kjæreste henger den på høyre side, og om de ikke er interessert i jenter henger den bakover. Gifte menn har røde dusker i motsetning til ugifte, som har hvite dusker. Enkelt og greitt!

På øya Amantani overnattet vi hos en familie og ble kledd opp i tradisjonelle klær, for deretter å dra på lokalet for fest og dans. Å danse til sanger som varer i 7 minutter (jepp, vi snakker her panfløyter, trommer osv) når man er så høyt er slitsomt, men moro! Siste lokalbefolkningsbesøk på Titicaca var på de flytende øyene Uros, som er laget av siv. Til og med husene og båtene er laget av siv, og jammen kan man spise det også. Praktisk når bor i en innsjø hvor det vokser masser av nettopp siv.

Hvis dere ikke hører noe fra meg innen en fire dagers tid betyr det at magen min er klar for inkastien.

Aina.

Share on Facebook

Jeg har byttet land siden sist, og er naa i dypeste, mørkeste Peru. Jeg startet med en kjapp tur innom Lima før Pisco, hvor obligatorisk prøvesmaking av Pisco Sour sto på menyen. Dette var sannsynligvis en bra oppvarming for enkelte før neste punkt på planen, nemlig vilmannskjøring og sandboarding i sanddynene ved Ica. Vi snakker ikke her om det lokale supermarkedet, men en by som egentlig bare er en oase i ørkenen som jeg til nå har funnet ut at den midtvestlige delen av Peru stort sett består av. Vi overlevde alle både kjøring opp og ned stupbratte sanddyner, og fløy minst et par ganger gjennom luften før vi igjen traff trygg sandgrunn.

Flyving ble det også neste dag. Etter et par mindre spennende besøk på en kirkegård og pottemakeri var det klar for min hittil mest spennende flytur. Jeg må innrømme at å fly med en seksseters Cesna 205, der piloten av og til virket som var mer interessert i å se på oss som satt der bak enn å holde hendene på spakene og se hvor han kjørte, var nesten mer spennende enn å se det vi egentlig skulle se, nemlig de mystiske linjene på bakken under oss.

Ingen vet visstnok hvem som lagde de kjente Nazcalinjene eller hvorfor, men det er uansett imponerende å se tegninger av flere tusen år gamle apekatter og astronauter på opptil flere hundre meter. Ikke ble jeg flysyk en gang, enda horisonten bevegde seg i alle mulige retninger i løpet av kun få sekunder

(PS: etter den nylige ulykken med et fly her har de skjerpet sikkerheten og satt 10 av 18 fly på bakken og satt krav til å alltid ha en copilot ombord, i motsetning til før).

Dagen i dag har vært en god del roligere enn de tidligere dagene. Sist natt ble tilbragt på en nattbuss, som faktisk var overraskende behagelig, men nesten fullstendig nedleggbare seter og fotstøtter. Likevel var det godt med en avslappende dag etterpå i Arequipa med besøk i et kloster for velstående nonner. Klosteret var malt i veldig fine farger og var fullt av blomster og trær overalt, og er vel verdt et besøk om man befinner seg i traktene her.

Utsikten fra byen er også veldig fin. Når man allerede befinner seg på en høyde omtrent lik Norges høyeste punkt er det imponerende å se opp på fjell som befinner seg 3500 meter høyere enn seg selv.

Jeg har det fremdeles helt fantastisk her, og ser frem til videre utforsking av Peru,

Aina.

Share on Facebook

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en fantastisk uke på Galapagos og ligger nå i sengen i gynger, til tross for at jeg nå befinner meg på et stort hotellrom med stukkatur i taket og en seng på en størrelse som ville gjort enhver backpacker misunnelig.

Galapagos er en øygruppe som ligger i Stillehavet 1000 km utenfor Ecuador, og som er mest kjent for å være stedet hvor Charles Darwin studerte dyrearter og kom frem til ideen om artens opprinnelse. De ca 18 øyene er vulkanske, med aktive vulkaner lengst vest, og med en alder fra 1 til 10 millioner år. Mange dyr bor på øyene, og de mest kjente er skilpadder, iguaner og sjøløver.

Jeg har bodd ombord en båt under hele oppholdet og reist fra øy til øy. Dagene har stort sett gått i å stå opp rundt klokken 6, turer i land på øyene for å se på natur og dyr, snorkling, spise masse god mat fra vår kokk som tidligere var ansatt på Hilton i Quito og å ligge på dekket på kveldstid og se på stjernehimmelen.

Jeg har rukket å se utrolig mye, og høydepunktene har vært å svømme med sjøløver og havskilpadder, å plutselig ha en stor Galapagoshai svømmende forbi seg og å henge over ripa på båten og se rett ned på lekne delfiner som svømmer med båten. Vi har også fått sett enorme djevelrokker flyte forbi båten og store mengder kolonier med late sjøløver liggende på kritthvite strender, elegante rosa flamingoer samt iguanaer og de før nevnte havsulene, som heter boobies på engelsk og har karakteristiske blå føtter. Navnet kommer fra det spanske ordet “bobo” som betyr dum, og som de ble kalt på grunn av sin klønete måte å gå på og deres parringsdans som består i å vugge frem og tilbake og løfte på de blå føttene sine.

Den siste dagen på øyene ble brukt på Charles Darwin Research Center hvor vi lærte litt om arbeidet på øyene med å forske på og bevare dyreartene og fikk se øyenes eldste innbygger, Pintaskilpadden Lonesone George på 160 år, som er den siste av sin art.

Galapagos har omtrent alltid vært et sted jeg har ønsket å dra til, og det har definitivt ikke skuffet. Nå fortsetter reisen videre til Lima og Peru, hvor det sannsynligvis vil være større tilgang på kontakt med sivilisasjon og internett, sånn at jeg kan gi livstegn fra meg noe oftere.

Igu-aina.

Share on Facebook

Etter at jeg fikk dumpet bagasjen og nytt utsikten en stund tok jeg turen ned til byen for å se meg litt rundt. Det tok meg cirka et kvarter før jeg ble frastjålet mobiltelefonen, så om noen skulle prøve å få tak i meg funker det altså ikke å ringe eller sende sms fra nå av. Litt kjipt, men det er sikkert bare sunt å være helt uten mobil en stund, og heldigvis skjedde det uten særlig dramatikk.

Midt i byen ligger det en liten høyde med en kjempestor Mariastatue på toppen. Den kunne ikke logge der ubesteget, så jeg prøve å finne meg en vei for å komme opp dit. På veien opp møtte jeg en dansk fyr som også tenkte seg opp dit, så vi slo følge. Etter at de vanlige høflighetsfrasene om hvor vi var fra og hva vi hadde gjort og hva vi skulle gjøre videre ble det egentlig ikke sagt så mye mer før vi nådde toppen. Jeg får godskrive det at vi tross alt var på 3000 meters høyde og det var ganske bratt, og begge to egentlig er mest vant til å bo nede på havnivå. Utsikten fra toppen på ca 3030 meters høyde var i alle fall veldig fin, med 360 graders panorama utover Quito fra inne i monumentet.

På vei ned igjen møtte vi noen spanjoler som gestikulerte vilt og tydeligvis ville fortelle oss noe, men ingen av oss var stødig nok i spansk til at vi skjønte annet enn dra-pekefiner-over-halsen-tegnet og at de pekte ned dit vi var på vei ned og hadde gått på vei opp. Vi bestemte oss derfor for å gå en annen vei, men det viste seg at den førte oss i feil retning, så vi tok sjansen på å likevel gå samme veien som vi kom opp. Der sto det nå en politibil, og de kunne fortelle oss at det hadde vært to ran der og at de anbefalte oss sterkt mot å gå der. Siden det ikke var noen taxier i nærheten kjørte de oss likegodt ned til et sted der vi var tryggere.

Vel nede igjen tok jeg en kjapp tur innom et par kloster og kirker før jeg satte kursen mot hotellet. Det ble en tidlig kveld siden jeg er 6 timer foran tidsskjemaet her i landet.

Sørlig hilsen fra Aina.

Share on Facebook

Tilbake til min meditative tilstand etter at det roet seg ned igjen glemte jeg helt å gå av på holdeplassen min, og ble dermed med til endeholdeplassen. Det gjorde egentlig ikke så mye, for da fikk jeg gått på butikken og handlet blant annet noen blomster til å pynte opp her hjemme hos hun som alltid er så hyggelig og smiler så bredt. Så da ble det to gledesspredende opplevelser på veien hjem, ikke verst

Share on Facebook