Nordmarka:

Statistikk

Kjekstadmarka og Røyken:

Statistikk

OBS: Statistikken er litt misvisende, siden tids- og høydedata i starten ble litt feil, og tiden det tok å kjøre mellom utgangspunktene i Røyken ble tatt med i utregningen av snittiden.

Vidar hadde allerede vært i Frankrike et par uker, i Chamonix og Orpierre, for å lære seg språket og de lokale skikkene før jeg kom nedover. Vi bestemte oss for å hoppe over Nice og dro rett til en fjellandsby en kort kjøretur innover i landet. Jeg hadde nemlig sett så mange fine bilder av disse i guideboken, så vi tenkte det var et fint utgangspunkt å bo i en slik og så dra til Monaco etc derfra. Den korte kjøreturen viste seg å gå via svingete veier som er fullt på høyde med Trollstigen (jeg har aldri kjørt der, men jeg innbiller meg det), og når vi kom frem viste det seg at “byhotellet” i Peille som Vidar hadde lest om var stengt, så vi tok en matbit på en kafé og ruslet litt rundt før vi dro derfra. For å unngå alle svingene tenkte vi det var lurt å kjøre ut i fra byen den andre veien. Den viste seg faktisk å være enda mer svingete. Nå, et par uker etter, begynner kvalmefornemmelsene endelig å gi seg.

Da vi kjørte forbi den andre fine fjellandsbyen som jeg hadde lest om, hadde vi fått nok av svingete veier, så vi kjørte strake veien ned mot kysten igjen og videre mot Sospel, hvor vi fant et koselig kapell vi kunne overnatte i. Rommet var akkurat slik man ser for seg at rom på landsbygda i Frankrike skal være, og det var fullt av katter, hunder og hester rundt oss. Her ble vi et par netter mens vi besøkte Monaco for å se på dyre båter og biler, gå hele løypa til Formel 1-løpene som snart skal arrangeres til fots, spise den dyreste isen jeg noensinne har spist på Café de Paris og kjøre oss vill i trange Monacogater godt hjulpet av GPS. Til og med den sliter litt når gatene blir kronglete nok viser det seg.

Nå hadde Vidar fått nok av svingete veier og rikmannsliv, så vi skulle finne et sted å klatre. Vi var innom flere steder før vi til slutt endte opp i Gorge de Verdon. Her er det mulig å klatre på 300 meter høye vegger langs kanten av canyonen som elva har gravd ut. Etter at Vidar endelig hadde klart å overbevise meg om at det gikk helt greitt å klatre 10 taulengder til tross for ikke noe særlig klatring det siste året var vi klare. Helt frem til utstyret ble lagt frem og gått gjennom. Det viste seg nemlig da at vi hadde kun to par slynger (sånne karabinere man fester tauet  til fjellveggen med), og det var litt lite for å klatre i snitt 30 meter om gangen. Ikke en gang en liten kjøretur langs enda flere svingete veier langs canyonkanten i stedet fikk han i bedre humør etter dette.

Ferieturen ble avsluttet med å dra tilbake til rivieraen igjen. Med alle franskmenn på langhelg grunnet frigjøringsdag viste det seg å være vanskelig å finne overnatting langs kysten, og vi fikk verken plass i indianerleiren eller i klosteret hvor vi spurte om rom, så vi endte opp med å sove i Chateaux de Citröen.

Byene langs Middelhavet er egentlig ganske like. Felles for de er at de har trange, sjarmerende gater og strandpromenader fulle av turister og dyre båter. I St Tropez viste det seg i tillegg å være europeisk samling for Harley Davidssonfantaster. Sikkert moro for de som er med, men ikke så gøy når man konstant hører drønn fra alle kanter, og trafikken går som sirup når alle skal kjøre sakte for å vise frem doningen sin.

Vi fikk også nesten med oss filmfestival i Cannes. Åpningen var to dager etter at vi var der, så byen bar sterkt preg av snarlig storinnrykk av kjendiser og journalister. Luksusyacktene sto tett i tett og det var filmplakater på hver stolpe og gatehjørne. At også animasjonsfilmer var slått opp stort er noe jeg setter pris på.

Helt på tampen dro vil til en liten fjellandsby til (heldigvis uten så mye svinger, jeg tror disse hadde lært hvordan man skal trekke til seg fler turister) og spiste på et sted som var anbefalt av bl.a. Michelin. Ingrediensene på menyen overgikk med stor margin mine franskkunnsksper, og da heller ikke guideboken kunne oversette ble det bestilt en meny litt på måfå. Maten viste seg uansett å være veldig god, og det jeg VET jeg spiste var i alle fall marinerte snegler, timiansorbet og andebryst.

Bildene fra Frankrike kan du se i det splitter nye, fine galleriet mitt.

Audrey III

“Gullfisk”:

Murenen Emma, som ble matet med poelser, inntil hun en gang ikke saa forskjell paa poelsene og en tommel:

Nemo, ogsaa kjent som klovnefisk eller anemonefisk:

Skorpionfisk, veldig vanskelig aa faa oeye paa, og veeeeldig giftig! Serioest.

Manet:

Skilpadde som holdt til der baatene la til for natta, paa jakt etter bananer og salat:

Lionfish, eller dragefisk, ogsaa veldig giftig:

En stim av barracudaer som dukket opp paa sikkerhetsstoppen paa 5 meters dybde:

En kjempestor og farlig (egentlig ikke, men vi kan late som) leopardhai