Det er en 45 minutter lang padletur til øya Koh Poda fra Ton Sai. Da er det godt med en liten dukkert underveis.
Det viste seg at øya, stikk i strid med det vi trodde, var oppdaget allerede. Longtailbåtene sto på rekke og rad.
Snøkaos på Østlandet??!!
Billig og bra grillmat er lett tilgjengelig på stranden, for eksempel fra denne lokale kjøpmannen i båt.
Det er vanskelig å få gjort noe når man har det travelt med å stå opp, spise frokost, trene thaiboksing, dra ned på stranden, spise lunch, klatre litt, spise middag og slappe av på balkongen før man til slutt går og legger seg, men nå har vi endelig fått litt tid innimellom alt det andre til å ta litt bilder og laste opp. Så her kommer en liten forsmak på lysbildeshowet vi selvsagt skal kjøre når vi kommer hjem.
Thaiboksing:
Liten kompis som har flyttet inn i lampa vår:
Utsikt fra Fire Wall klatrefelt:
Solnedgang fra Ton Sai:
(Her skulle det egentlig vært noen drivende flotte bilder av oss på stranden, men de ble sensurert før bloggen gikk i trykken, grunnet feil i fargegjengivelsen, det så rett og slett ut som om vi gikk i ett med sanden vi lå på)
Med fare for at Ton Sai etter dette fylles opp av folk som er ute etter paradis, så kan de som vil lese litt om Ton Sai og Countryside Resort på Wikitravel.
Etter å ha direkteblogget fra thaiboxing mm er det på tide å skrive et ordentlig reisebrev. I går var vi en liten svipptur innom Amsterdam, som viste seg å være litt kaldere enn det vi var kledd for. Vind og temperaturer rundt 0 grader er ikke helt forenlig med påkledning som tilsvarer en endelig destinasjon i tropiske strøk. Vi bestemte oss derfor for å sette kursen mot nærmeste pannekakehus, men dessverre ante vi ikke hvor det var, Vi endte derfor opp med en del leting på måfå, og plutselig var vi utenfor Anne Franks hus. Vi droppet likevel å stå i kø der og fant i stedet en lokal varm kafe som kunne gi oss kakao med masse krem. Kakene tok vi ikke sjansen på å prøve siden vi skulle tilbake til flyplassen rett etterpå. Vi avslo også pent tilbudene vi fikk i Red Light District, selv om E’en og kokainet muligens ville varmet oss enda mere.
Hvis noen andre skulle finne på å dra inn til Amsterdam en kald januardag kan jeg tipse om at de er så serviceminded at de leier ut hotellrom på timesbasis der, sånn at man slipper å gå ut og fryse. En lang og delvis søvnløs flytur etterpå var vi endelig fremme i Bangkok, og det tok sånn cirka ½ minutt før varmen hadde strømmet inn i alle kapillærårene.
Turen inn til sentrum gikk smertefritt, og jeg må innrømme at jeg faktisk var bittelitt overrasket over at navnet mitt sto på romlista til hotellet, til tross for at websiden til reserveringsbyrået vi brukte så sånn halvlugubert ut, men hotellet var i alle fall fint. Utrolig hva man kan få til på det Internettet!
I dag har vi labbet litt rundt i området og vært på thaiboxing. Der kostet vi på oss ringside billetter på førsteklasse og ble sittende på fremste rad, så nære at vi både hørte slagene og kjente lukten av tigerbalsam. Thaiboxing er ikke helt som vanlig boksing. Først er det spilling av nasjonalsang der alle må reise seg i ærbødighet for kongen, og så er det en slags merkelig blanding av dans og oppvarming, der utøverne tilber høyere makter for at de skal ha elementene med seg på sin side. Etter et par minutter med det er det endelig tid for slossingen, og det virket som det meste var tillatt av slag og spark, til tross for at de har skjerpet reglementet etter en del stygge skader.
Etter de tre første kampene var jeg litt bekymret for at vi ikke skulle få se noen knockout, men etter som vi kom høyere opp i vektklassene fikk vi valuta for pengene og fikk hele tre KO; 2 med en albue rett mot nesa og en med blodig kutt og utbæring på båre. Jeg håper han våknet etterhvert.
Nå sier vi oss ferdig med storbyen for denne gang, og i morgen drar vi videre sørover til Krabi og Tonsai.
Aina & Vidar.
Værmeldingene for 17. mai i Oslo kunne ikke love all verden, og siden vi hadde hatt ferie hele uka og fremdeles ingen planer for helgen, fant vi ut at vi skulle dra til Finse for å feire 17. mai der. Opplegget der er at man går opp til hytta oppe ved toppen av Hardangerjøkulen, og så er det tale, pølsesalg og 17. maitog der oppe. Jeg hadde jo det nye, fine teltet mitt som jeg ennå ikke hadde fått prøvd ut, og en ubesteget fylkestopp der oppe som jeg hadde vage planer om å gå opp på en eller annen gang.
Været der oppe var ikke spådd helt topp det heller, men etter en natt med mye snøfall ble det blå himmel, og det beste føret man kan få. Vi var oppe ved hytta etter 2,5 timer, innlagt cirka 17 pauser der Vidar kunne skrape av all snøen som festet seg til fellene underveis. Etter å ha gravd sittegrop og fortært pølser var det tale og tid for å gå i Norges høyeste tog. I følge avisene var det 1500 som var der oppe og gikk i tog, og det var imponerende å se så mange mennesker kledd opp i sin fineste Gore-texbunad (og noen med mer tradisjonell bunad med ullstakk) med norske flagg oppe på breen.
I stedet for å bare kjøre rett ned igjen etter å ha gått til topppunktet, bestemte vi oss for å ta turen videre over breen, og det viste seg å bli en fin og morsom tur. Det er ikke lett å kjøre ned bratte bakker med smale fjellski uten innsving! Heldigvis var det masse myk snø etter natten før, så det gjorde ingenting om vi fikk et par runder rundt i snøen på vei ned.
Vel nede igjen var det på tide å dra videre til neste tog, dette også Norges høyeste, Finsetunnelen er nemlig med sine 1237 moh det høyeste punktet du kan befinne deg i et tog i landet. På grunn av flystreik var toget fullt av indere og japanere på gruppereiser, som sikkert lurte på hvorfor det plutselig kom hundrevis av mennesker med skiutstyr midt i mai.
Ikke en ferietur er en ordentlig tur uten en liten fjelltur, så fredags kveld var det klart for avreise til Sinaifjellet, hvor Moses mottok de ti budene og busken brant opp. Det var en litt annet opplevelse enn en rolig fjelltur i den norske fjellheimen, for her gikk vi i kø sammen noe vi fikk høre var 2000 personer per dag. Når du i tillegg legger til sikkert minst 1000 kameler med tilhørende kamelfører blir det det ganske trangt der oppe (for ikke å si en del uvante lukter), og man bør helst være tidlig ute for å finne seg en liten flekk hvor man kan nyte soloppgangen. Heldigvis fant vi en ledig hylle som ingen andre hadde turt å balansere bort til, så der var det bare å sitte og vente mens det rundt oss ble knipset, sunget og klappet etterhvert som sola tittet opp over horisonten. Håpet om at noen skulle åpenbare seg fra oven for å overrekke noen steintavler inn ble mindre etterhvert, men det var likevel en fin opplevelse. På vei ned derimot var det store muligheter for å kjøpe steiner, noe som vel må være på linje med å selge sand i Sahara.
Som om egyptere ikke synes de utnytter turister nok med å selge stein i en fjellørken, bør man også være oppmerksom når man inngår i noen som helst aktivitet med de som involverer penger. Ta taxisjåføren vår en av de siste dagene for eksempel. Som vanlig ble vi enig om prisen på forhånd, og siden vi nettopp hadde vært i minibank og bare hadde store sedler spurte vi om han hadde vekslepenger, og de hadde han selvsagt. På veien trengte kjerra hans bensin, så han spurte om det var greitt for oss at han stoppet for å fylle. Mens tanken ble fylt skulle han bare en liten tur på butikken, så kunne han veksle pengene våre der. Når vi til slutt var fremme fikk vi først en piasterseddel, som tilfeldigvis lå lett tilgjengelig på passasjersetet som veksel, i stedet for den tilsvarende verdien i pund, som er verdt 100 ganger så mye og som fort kan forveksles hvis man ikke følger med. Da vi spurte hva det var for noe beklaget han seg veldig, og vi fikk i stedet 50-pundseddelen han hadde i hånden pluss en tier. Da vi spurte om vi fikk resten av vekslepengene ble han veldig overrasket, og lurte på om vi ville ha resten av pengene også. De hadde han dessverre ikke kunne han meddele, da han ikke hadde nok vekslepenger (unntatt den feite bunken med penger han hadde i hånden, dårlig skjult). Etter enda litt mer roting og uthaling av tid, og enda en pause før vi på nytt måtte minne han om at vi ennå manglet penger, og med nytt forundret spørsmål fra han om vi ville ha en tjuelapp også, fikk vi til slutt en seddel fra bunken i hånda hans. Nå er ikke alle egyptere uærlige når det gjelder penger, men enkelte har en tendens til å bruke lang tid på å lete frem den siste seddelen man skal ha tilbake, særlig når man har tatt taxi.
Og med dette var turen til Egypt over, og det er tilbake til strilefsa og havreskjorta igjen,
el-Aina & Vi’dahr.
Hoi, en uke har gaatt, og paa den tiden har vi rukket aa reis med nattbuss med egyptiske filmer paa full guffa paa nattbussen til Cairo, sovet paa gulvet paa nattoget til Luxor, betalt i dyre dommer neste natt for aa faa seng paa nattoget tilbake og til slutt breiet oss utover det bakerste setet paa nattbussen tilbake til Sharm, ogsaa denne gangen med det beste av egyptisk hyling og skriking paa tven.
I tillegg til aa ha brukt nettene til reise har vi ogsaa sett pyramidene, baade utenfra og innenfra. Det siste maatte vi bestikke en vakt for aa faa lov til aa gjoere, og for aa faa bestikke han maatte vi betale enda litt ekstra. men da fikk vi 5 minutter paa oss til aa loepe opp til krypten. Det viste seg aa ikke vaere saa lett, for det var nemlig lavt under taket der, og ganske saa varmt og klamt. Men det var ganske kult aa staa der inne, alene sammen med graven til Kong Kepher i moerket.
Siden de har ramadan her for tiden stenger mange steder tidligere enn vanlig, hvis de i det hele tatt har aapent. Det fikk vi merke naar vi tok en 2 timers kjoeretur gjennom rushtrafikken i Cairo for aa see pyramidene i Memphis og det viste seg at de var stengt, og vi fikk ikke en gang gaa ut for aa se paa de, for taxisjaafoeren skjoente ikke mer enn et par ord engelsk, og skjoente sikkert ikke at det gikk an aa se paa de fra veien.
Om sommeren i Norge har vaert kald og full av regn, var det i alle fall ikke saann i Luxor. Kongenes Dal midt paa dagen er ingen spoek paa denne tiden av aaret. Oerkensanden er toerr og varm, og sola steiker som bare det rett over deg. Naar det i tillegg kryr av egyptere som skal selge alskens greier og kommer med standardfrasen “Skjuus-mi, one kjestjen? Wher yu from? Ah, nice pipol.” skal det lite til foer man koker over, nesten bokstavelig talt. Da var det veldig godt med en times seiltur pa Nilen ved solnedgang som en avslappende avslutning paa dagen.
Vel tilbake i Sharm har vi dykket og sett masse rart, blant annet klovnefisk, kjempemurene, kjempeskilpadde, en sverm av barracudaer, dragefisk, krokodillefisk, rokker, napoleonfisk (som er noen store beist av noen fisker!), og mye annet rart jeg ikke husker navnet paa naa.
Og om noen skulle bekymre seg over det, vi har selvsagt hatt tid til aa late oss paa stranden ogsaa, og har rukket aa bli solbrent flere ganger 
Men naa har sola nylig gaatt ned, saa da har de lokale faatt tid til aa spise frokosten sin, saa da er det tid for aa se om man kan faa seg noe middag snart,
Aina (& Vidar som mest sannsynlig ligger paa hotelrommet etter en slitsom dykkedag)
