Aina

Limt fast i Lima

En kjapp oppdatering fra meg. Egentlig skulle jeg vært hjemme i Oslo og tilbake på jobb nå, men i stedet befinner jeg meg fremdeles i Lima.

De fleste har sikkert fått med seg at vulkanen Eyafjallajökull har hatt utbrudd og spredd aske over hele Europa. På grunn av dette kunne ikke flyet mitt mellomlande i Amsterdam, og enda mindre ta meg frem til Oslo. Heldigvis har KLM ordnet med hotell i Lima sentrum, hvor jeg etter forholdene har det bra og sannsynligvis kommer til å være i ubestemt tid.

PS: Om noen skulle tro at dette er en velkommen forlengelse av ferien, så er det IKKE det. Vi er nødt til å oppholde oss i nærheten av hotellet for stadige oppdateringer på status, som dessverre frem til nå kun har bestått i at de ikke vet noe om hva som skjer fremover. Lima er heller ikke et eldorado med spennende ting å ta seg til, så her gjelder det å gjøre det beste ut av det. Det går stort sett i nyhetsoppdateringer, 3 ganger hotellbuffet per dag, se ferdig alle de filmene jeg har dratt med meg på laptopen rundt omkring i Peru, kino og generell labbing rundt i Lima.

Deres trofaste Limaturist,
Aina.

PPS: Katta har det fint på forbedringsanstalt og i god Darwinånd (siden jeg var på Galapagos) bedriver plantene mine survival of the fittest til jeg kommer hjem.

Share on Facebook

Postet i reise | Ingen kommentarer »

Reiste til Lima og kjøpte en lama

Nå er turen i Sør-Amerika snart over, og jeg sitter i Lima og venter på at det er på tide å dra ut til flyplassen.

Jeg fikk kommet meg av gårde på inkastien, og hadde fire fine dager i Andesfjellene, langs fjellpassasjer, jungelstier og blant mange gamle ruiner etter inkafolket. Tempoet viste seg å være ganske bedagelig, og den andre dagen som skule være den hardeste ble avsluttet i teltcampen klokken ett. Det var hardt å gå 1000 høydemeter med en topp på 4200 meters høyde, men med et jevnt og rolig tempo tok det ikke mange timene.

Siden det nå er den våte årstiden var det noe regn, og vanligvis tåke om morgenen, men det klarnet stort sett opp utover dagen. Til gjengjeld var det mye grønt og frodig rundt oss. Den siste dagen sto vi opp klokken 4, visstnok for å komme frem til Machu Picchu til soloppgang, men jeg har en mistanke om at det var mest for at bærerne som vi hadde med oss kunne forlate oss så snart som mulig, de hadde jo tross alt fått tipspengene kvelden før.

Vi var forøvrig et følge på totalt 33 personer, hvorav 17 var bærere, 2 guider og 2 kokker. Det føles selvsagt som luksus å ha noen til å bære telt og annet utstyr samt ha 2 treretters måltider hver dag når man er vant til å bære alt når man er i fjellet hjemme, men om ikke annet hjelper det på den høye arbeidsledigheten her i landet når det er 300 bærere og guider som starter inkastien hver dag.

Når vi endelig kom frem til Machu Picchus tapte by var det tåke rundt oss på alle kanter og skuffelsen var stor siden det for mange var det store høydepunktet på turen. Men litt etter litt dukket det opp flere ruiner der nede, og opplevelsen ble kanskje enda større enn om alt hadde ligget fremme i dagslyset med en gang. Etter en kjapp frokost var det på tide å utforske stedet nærmere. Siden det nå hadde blitt blå himmel droppet et par av oss guideturen og gikk rett opp på Wayna Picchu, som betyr “den lille toppen” (i motsetning til “machu”, som betyr “stor”), og er den toppen man vanligvis ser i bakgrunnen av det velkjente bildet av ruinene. Toppen var litt krevende, spesielt hvis man har et snev av høydeskrekk, men utsikten var veldig fin.

Vi gikk også et lite stykke tilbake på inkastien for å se utsikten vi gikk glipp av på morgenen, og plutselig var det kun tre kvarter igjen til å utforske selve byen før mørket kom og de stengte adgangen til ruinene. Heldigvis rakk vi gjennom det meste før vaktene nærmest jagde oss ut og vi fikk plass på siste bussen ned til Aguas Calientes. Toget som hadde vært stengt siden jordraset i februar hadde åpnet kun få dager før, og på veien tilbake til Cusco kunne vi se hvorfor dert hadde tatt såpass lang tid å få bygd opp grunnen igjen, det var tydelig at store jordmasser hadde rast ut flere steder under toglinjen.

I Cusco hadde jeg et kort gjensyn med gamle kjente fra Galapagos, noe som nå føltes som en evighet siden. Det hadde ikke vært mange fridager i det siste, så det var veldig godt å slappe av på kafe og bare ta det med ro.

Siste etappe av turen var lagt til Amazonas, og der gikk det stort sett i boklesing i hengekøyer mens man hørte på lyder fra alle slags fugler og en og annen tur med båt eller til fots for utforskning av jungelen. Å støte på en stor og hårete tarantella langs stien må sies å være en fin overraskelse på bursdagen. Overrasket ble vi også da lyset gikk under middagen og vi ble sittende i stummende mørke (det var absolutt INGEN lyskilder i mils omkrets!) frem til lysene fra en kake dukket opp, til ære for de tre av oss som fylte år under Amazonasoppholdet.

De siste dagene har gått med til utforskning av Lima, noe som må sies å være en liten nedtur i forhold til alt annet jeg har sett og gjort. Gammelbyen, kystlinjen mot Stillehavet og dyreparken var fine nok de, men resten av Peru var mye mer opplevelsesrikt må jeg ærlig innrømme.

Nå krysser jeg fingrene for at vulkanen i Island ikke ødelegger for mye for hjemreisen min, og i så fall er jeg hjemme fredags kveld, sannsynligvis mer klar for senga enn en tur ut på byen

Takk for nå,

deres utskremte, Aina i Sør-Amerika.

Share on Facebook

Postet i reise | 1 kommentar »

Kos i Cusco

Jeg befinner meg nå i Cusco, byen hvor alle som drar til Peru drar innom. Den største grunnen til dette er nok Machu Picchu som ligger i nærheten. Det har vært noe usikkerhet om inkastien ville åpne innen april etter jordraset som tok med seg bl.a. jernbanelinjen tidligere i år, men nå er turen bekreftet for min del, og jeg har også plass på toget tilbake til Cusco. Vi starter å gå tidlig i morgen og tar turen fordelt på fire dager, noe som er passende mtp lengde per dag og at man også får tid til å se ruinene og naturen langs stien.

Dagen i dag har gått med til utforskning av Cusco og å komme meg etter plutselig svimmelhet og manglende matlyst som kom i går. Det ser heldigvis ut til å ha gått over; å ikke kunne gå inkastien hadde vært ordentlig nedtur nå.

Siden sist har jeg også vært i Colca Canyon, som er verdens nest dypeste canyon, hvor vi har sett kondorer og badet i varme kilder. Vi bodde i en liten landsby med en utrolig fin utsikt, samt en lama som gresset utenfor rommet vårt. Hvis man sovner i hengeløya der og våkner av at noe murrer ved siden av deg er det altså stor sannsynlighet for at det er en lama som står der.

Etter det dro vi videre til Puno ved Titicacainnsjøen, som ligger på 3800 meters høyde. Der besøkte vi et par øyer hvor urbefolkningen fremdeles lever etter sine gamle skikker og snakker quechua og aymara, som er språkene som ble snakket i Peru før spansk ble innført.

På øya Taquile har mennene en skikk jeg synes bør innføres hjemme. Avhengig av sivilstatus lar de dusken på lua henge forskjellig. Om de er single henger dusken på venstre side, har de kjæreste henger den på høyre side, og om de ikke er interessert i jenter henger den bakover. Gifte menn har røde dusker i motsetning til ugifte, som har hvite dusker. Enkelt og greitt!

På øya Amantani overnattet vi hos en familie og ble kledd opp i tradisjonelle klær, for deretter å dra på lokalet for fest og dans. Å danse til sanger som varer i 7 minutter (jepp, vi snakker her panfløyter, trommer osv) når man er så høyt er slitsomt, men moro! Siste lokalbefolkningsbesøk på Titicaca var på de flytende øyene Uros, som er laget av siv. Til og med husene og båtene er laget av siv, og jammen kan man spise det også. Praktisk når bor i en innsjø hvor det vokser masser av nettopp siv.

Hvis dere ikke hører noe fra meg innen en fire dagers tid betyr det at magen min er klar for inkastien.

Aina.

Share on Facebook

Postet i reise | Ingen kommentarer »

Høyt og lavt i Peru

Planen var egentlig å skrive et lengre blogginnlegg med alt jeg har gjort det siste dagene med et par bilder, men siden jeg er trøtt får det heller bli en kort oppsummering mens jeg venter paa at romkameraten min dukker opp med nøkkelen til rommet vårt.

Jeg har byttet land siden sist, og er naa i dypeste, mørkeste Peru. Jeg startet med en kjapp tur innom Lima før Pisco, hvor obligatorisk prøvesmaking av Pisco Sour sto på menyen. Dette var sannsynligvis en bra oppvarming for enkelte før neste punkt på planen, nemlig vilmannskjøring og sandboarding i sanddynene ved Ica. Vi snakker ikke her om det lokale supermarkedet, men en by som egentlig bare er en oase i ørkenen som jeg til nå har funnet ut at den midtvestlige delen av Peru stort sett består av. Vi overlevde alle både kjøring opp og ned stupbratte sanddyner, og fløy minst et par ganger gjennom luften før vi igjen traff trygg sandgrunn.

Flyving ble det også neste dag. Etter et par mindre spennende besøk på en kirkegård og pottemakeri var det klar for min hittil mest spennende flytur. Jeg må innrømme at å fly med en seksseters Cesna 205, der piloten av og til virket som var mer interessert i å se på oss som satt der bak enn å holde hendene på spakene og se hvor han kjørte, var nesten mer spennende enn å se det vi egentlig skulle se, nemlig de mystiske linjene på bakken under oss.

Ingen vet visstnok hvem som lagde de kjente Nazcalinjene eller hvorfor, men det er uansett imponerende å se tegninger av flere tusen år gamle apekatter og astronauter på opptil flere hundre meter. Ikke ble jeg flysyk en gang, enda horisonten bevegde seg i alle mulige retninger i løpet av kun få sekunder

(PS: etter den nylige ulykken med et fly her har de skjerpet sikkerheten og satt 10 av 18 fly på bakken og satt krav til å alltid ha en copilot ombord, i motsetning til før).

Dagen i dag har vært en god del roligere enn de tidligere dagene. Sist natt ble tilbragt på en nattbuss, som faktisk var overraskende behagelig, men nesten fullstendig nedleggbare seter og fotstøtter. Likevel var det godt med en avslappende dag etterpå i Arequipa med besøk i et kloster for velstående nonner. Klosteret var malt i veldig fine farger og var fullt av blomster og trær overalt, og er vel verdt et besøk om man befinner seg i traktene her.

Utsikten fra byen er også veldig fin. Når man allerede befinner seg på en høyde omtrent lik Norges høyeste punkt er det imponerende å se opp på fjell som befinner seg 3500 meter høyere enn seg selv.

Jeg har det fremdeles helt fantastisk her, og ser frem til videre utforsking av Peru,

Aina.

Share on Facebook

Postet i reise | Ingen kommentarer »

Boobies!

Da har jeg i alle fall sørget for økt trafikk fra søkemotorene til denne bloggen, med mindre du bruker bing.

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en fantastisk uke på Galapagos og ligger nå i sengen i gynger, til tross for at jeg nå befinner meg på et stort hotellrom med stukkatur i taket og en seng på en størrelse som ville gjort enhver backpacker misunnelig.

Galapagos er en øygruppe som ligger i Stillehavet 1000 km utenfor Ecuador, og som er mest kjent for å være stedet hvor Charles Darwin studerte dyrearter og kom frem til ideen om artens opprinnelse. De ca 18 øyene er vulkanske, med aktive vulkaner lengst vest, og med en alder fra 1 til 10 millioner år. Mange dyr bor på øyene, og de mest kjente er skilpadder, iguaner og sjøløver.

Jeg har bodd ombord en båt under hele oppholdet og reist fra øy til øy. Dagene har stort sett gått i å stå opp rundt klokken 6, turer i land på øyene for å se på natur og dyr, snorkling, spise masse god mat fra vår kokk som tidligere var ansatt på Hilton i Quito og å ligge på dekket på kveldstid og se på stjernehimmelen.

Jeg har rukket å se utrolig mye, og høydepunktene har vært å svømme med sjøløver og havskilpadder, å plutselig ha en stor Galapagoshai svømmende forbi seg og å henge over ripa på båten og se rett ned på lekne delfiner som svømmer med båten. Vi har også fått sett enorme djevelrokker flyte forbi båten og store mengder kolonier med late sjøløver liggende på kritthvite strender, elegante rosa flamingoer samt iguanaer og de før nevnte havsulene, som heter boobies på engelsk og har karakteristiske blå føtter. Navnet kommer fra det spanske ordet “bobo” som betyr dum, og som de ble kalt på grunn av sin klønete måte å gå på og deres parringsdans som består i å vugge frem og tilbake og løfte på de blå føttene sine.

Den siste dagen på øyene ble brukt på Charles Darwin Research Center hvor vi lærte litt om arbeidet på øyene med å forske på og bevare dyreartene og fikk se øyenes eldste innbygger, Pintaskilpadden Lonesone George på 160 år, som er den siste av sin art.

Galapagos har omtrent alltid vært et sted jeg har ønsket å dra til, og det har definitivt ikke skuffet. Nå fortsetter reisen videre til Lima og Peru, hvor det sannsynligvis vil være større tilgang på kontakt med sivilisasjon og internett, sånn at jeg kan gi livstegn fra meg noe oftere.

Igu-aina.

Share on Facebook

Postet i reise | Ingen kommentarer »

Vel fremme i Quito

Nå har jeg endelig kommet meg frem til Quito i Sør-Amerika, etter en lang tur som var innom hele 5 flyplasser, inkludert start og stopp, før jeg kom frem. Jeg bor på et hotell i nærheten av gamlebyen med en kjempefin utsikt over byen, og hvis det ikke er overskyet, Pichincha, vulkanen som ligger langs den ene dalsiden. Hvis jeg forsto en jeg møtte på flyet riktig, så er den fremdeles aktiv og forårsaker jordskjelv i byen med jevne mellomrom. Det virket uansett ikke som det var noe å bry seg om. Så da gjør jeg ikke det.

Etter at jeg fikk dumpet bagasjen og nytt utsikten en stund tok jeg turen ned til byen for å se meg litt rundt. Det tok meg cirka et kvarter før jeg ble frastjålet mobiltelefonen, så om noen skulle prøve å få tak i meg funker det altså ikke å ringe eller sende sms fra nå av. Litt kjipt, men det er sikkert bare sunt å være helt uten mobil en stund, og heldigvis skjedde det uten særlig dramatikk.

Midt i byen ligger det en liten høyde med en kjempestor Mariastatue på toppen. Den kunne ikke logge der ubesteget, så jeg prøve å finne meg en vei for å komme opp dit. På veien opp møtte jeg en dansk fyr som også tenkte seg opp dit, så vi slo følge. Etter at de vanlige høflighetsfrasene om hvor vi var fra og hva vi hadde gjort og hva vi skulle gjøre videre ble det egentlig ikke sagt så mye mer før vi nådde toppen. Jeg får godskrive det at vi tross alt var på 3000 meters høyde og det var ganske bratt, og begge to egentlig er mest vant til å bo nede på havnivå. Utsikten fra toppen på ca 3030 meters høyde var i alle fall veldig fin, med 360 graders panorama utover Quito fra inne i monumentet.

På vei ned igjen møtte vi noen spanjoler som gestikulerte vilt og tydeligvis ville fortelle oss noe, men ingen av oss var stødig nok i spansk til at vi skjønte annet enn dra-pekefiner-over-halsen-tegnet og at de pekte ned dit vi var på vei ned og hadde gått på vei opp. Vi bestemte oss derfor for å gå en annen vei, men det viste seg at den førte oss i feil retning, så vi tok sjansen på å likevel gå samme veien som vi kom opp. Der sto det nå en politibil, og de kunne fortelle oss at det hadde vært to ran der og at de anbefalte oss sterkt mot å gå der. Siden det ikke var noen taxier i nærheten kjørte de oss likegodt ned til et sted der vi var tryggere.

Vel nede igjen tok jeg en kjapp tur innom et par kloster og kirker før jeg satte kursen mot hotellet. Det ble en tidlig kveld siden jeg er 6 timer foran tidsskjemaet her i landet.

Sørlig hilsen fra Aina.

Share on Facebook

Postet i reise | 1 kommentar »

Provence, rivieraen og nytt galleri

Nå har jeg endelig fått fotogalleriet mitt opp å kjøre igjen, etter at det gamle måtte kasseres. I tillegg har jeg også funnet tilbake det gamle designet på bloggen min. Det feirer jeg med å legge ut de obligatoriske kattebildene, samt bilder fra turen jeg og Vidar hadde til Frankrike nylig.

Vidar hadde allerede vært i Frankrike et par uker, i Chamonix og Orpierre, for å lære seg språket og de lokale skikkene før jeg kom nedover. Vi bestemte oss for å hoppe over Nice og dro rett til en fjellandsby en kort kjøretur innover i landet. Jeg hadde nemlig sett så mange fine bilder av disse i guideboken, så vi tenkte det var et fint utgangspunkt å bo i en slik og så dra til Monaco etc derfra. Den korte kjøreturen viste seg å gå via svingete veier som er fullt på høyde med Trollstigen (jeg har aldri kjørt der, men jeg innbiller meg det), og når vi kom frem viste det seg at “byhotellet” i Peille som Vidar hadde lest om var stengt, så vi tok en matbit på en kafé og ruslet litt rundt før vi dro derfra. For å unngå alle svingene tenkte vi det var lurt å kjøre ut i fra byen den andre veien. Den viste seg faktisk å være enda mer svingete. Nå, et par uker etter, begynner kvalmefornemmelsene endelig å gi seg.

Da vi kjørte forbi den andre fine fjellandsbyen som jeg hadde lest om, hadde vi fått nok av svingete veier, så vi kjørte strake veien ned mot kysten igjen og videre mot Sospel, hvor vi fant et koselig kapell vi kunne overnatte i. Rommet var akkurat slik man ser for seg at rom på landsbygda i Frankrike skal være, og det var fullt av katter, hunder og hester rundt oss. Her ble vi et par netter mens vi besøkte Monaco for å se på dyre båter og biler, gå hele løypa til Formel 1-løpene som snart skal arrangeres til fots, spise den dyreste isen jeg noensinne har spist på Café de Paris og kjøre oss vill i trange Monacogater godt hjulpet av GPS. Til og med den sliter litt når gatene blir kronglete nok viser det seg.

Nå hadde Vidar fått nok av svingete veier og rikmannsliv, så vi skulle finne et sted å klatre. Vi var innom flere steder før vi til slutt endte opp i Gorge de Verdon. Her er det mulig å klatre på 300 meter høye vegger langs kanten av canyonen som elva har gravd ut. Etter at Vidar endelig hadde klart å overbevise meg om at det gikk helt greitt å klatre 10 taulengder til tross for ikke noe særlig klatring det siste året var vi klare. Helt frem til utstyret ble lagt frem og gått gjennom. Det viste seg nemlig da at vi hadde kun to par slynger (sånne karabinere man fester tauet  til fjellveggen med), og det var litt lite for å klatre i snitt 30 meter om gangen. Ikke en gang en liten kjøretur langs enda flere svingete veier langs canyonkanten i stedet fikk han i bedre humør etter dette.

Ferieturen ble avsluttet med å dra tilbake til rivieraen igjen. Med alle franskmenn på langhelg grunnet frigjøringsdag viste det seg å være vanskelig å finne overnatting langs kysten, og vi fikk verken plass i indianerleiren eller i klosteret hvor vi spurte om rom, så vi endte opp med å sove i Chateaux de Citröen.

Byene langs Middelhavet er egentlig ganske like. Felles for de er at de har trange, sjarmerende gater og strandpromenader fulle av turister og dyre båter. I St Tropez viste det seg i tillegg å være europeisk samling for Harley Davidssonfantaster. Sikkert moro for de som er med, men ikke så gøy når man konstant hører drønn fra alle kanter, og trafikken går som sirup når alle skal kjøre sakte for å vise frem doningen sin.

Vi fikk også nesten med oss filmfestival i Cannes. Åpningen var to dager etter at vi var der, så byen bar sterkt preg av snarlig storinnrykk av kjendiser og journalister. Luksusyacktene sto tett i tett og det var filmplakater på hver stolpe og gatehjørne. At også animasjonsfilmer var slått opp stort er noe jeg setter pris på.

Helt på tampen dro vil til en liten fjellandsby til (heldigvis uten så mye svinger, jeg tror disse hadde lært hvordan man skal trekke til seg fler turister) og spiste på et sted som var anbefalt av bl.a. Michelin. Ingrediensene på menyen overgikk med stor margin mine franskkunnsksper, og da heller ikke guideboken kunne oversette ble det bestilt en meny litt på måfå. Maten viste seg uansett å være veldig god, og det jeg VET jeg spiste var i alle fall marinerte snegler, timiansorbet og andebryst.

Bildene fra Frankrike kan du se i det splitter nye, fine galleriet mitt.

Share on Facebook

Postet i reise | Ingen kommentarer »

Siste solstråle

Siste gang vi føler varmen fra sola, før vi lander på gardernoen… Vi er på tur inn på sørøstasias største kjøpesenter og kommer nok ikke ut igjen før etter at det har blitt mørkt.

Share on Facebook

Postet i reise | Ingen kommentarer »

Ya Ya thaiboksetrener

En mester på direkte tilbakemeldinger!
Riktig utførelse: yeee, good memory:)!
Feil utførelse: Noooo! Memory! (Mens han slår seg mot hodet)
Andre tilbakemeldinger: No, thaiboxing no robotcop-style!! (Mens han stabber rundt i ringen og later som at han er meg…)

Share on Facebook

Postet i reise | Ingen kommentarer »

Paa fisketur

Da har vi endelig klart aa faa ut bildene fra kameraet etter dykketuren til Similanoeyene. Om ferdighetene fra fotodykket til Aina fra dykkekurset har slaatt til faar vaere opp til deg aa bedoemme, men her er i alle fall et utvalg av det vi fant der nede.

“Gullfisk”:

Murenen Emma, som ble matet med poelser, inntil hun en gang ikke saa forskjell paa poelsene og en tommel:

Nemo, ogsaa kjent som klovnefisk eller anemonefisk:

Skorpionfisk, veldig vanskelig aa faa oeye paa, og veeeeldig giftig! Serioest.

Manet:

Skilpadde som holdt til der baatene la til for natta, paa jakt etter bananer og salat:

Lionfish, eller dragefisk, ogsaa veldig giftig:

En stim av barracudaer som dukket opp paa sikkerhetsstoppen paa 5 meters dybde:

En kjempestor og farlig (egentlig ikke, men vi kan late som) leopardhai

Share on Facebook

Postet i reise | Ingen kommentarer »